Derfor er dronejournalistikk så viktig – les kommentaren fra Ina Lindahl Nyrud

Flere av oss har tidligere debatterte disse spørsmålene i ulike sammenhenger, men jeg opplever at vi fremdeles ikke har kommet til kjernen av problemstillingen: Nemlig hvordan finne et regelverk og en praksis som både verner flysikkerheten og tilrettelegger for medienes samfunnsoppdrag og journalisters arbeidsvilkår?

For hvorfor er kameradroner som fotografisk verktøy i journalistikken så viktig? Egentlig selvfølgeligheter, men greit å ha med i den videre debatten: For det første bidrar droner til økt kvalitet på journalistiske produkter; de åpner for visuell dokumentasjon av steder og situasjoner som ellers ville vært vanskelig å skaffe. Dette er viktig for samfunnet. 

For det andre bidrar droner til tryggere arbeidsforhold for journalister og fotografer som dekker f.eks. naturkatastrofer, politiaksjoner og andre risikofylte begivenheter. 

For det tredje er det penger å spare på lett og enkel filming fra lufta der medier alternativt må bruke heisekraner eller leie helikoptre for å skaffe liknende oversiktsbilder. Kameradroner fyller sånn sett en voksende nisje i den redaksjonelle virksomheten.

Min påstand er at myndighetene på dette området kan bli bedre til å tilrettelegge for medienes samfunnsoppdrag. Her er det større rom for dialog mellom aktørene på området. 

For vi får stadig nye forskrifter med ytterligere restriksjonsområder, som begrenser pressens arbeidsvilkår. Og vi har fremdeles nyhetssaker som har fått restriksjoner som går langt utover det som er nødvendig for å ivareta sikkerheten. Dette går på bekostning av samfunnsrelevant og berettiget journalistikk. 

Jeg er veldig glad for dialogen som har vært mellom Avinor og Norsk Journalistlag. Men i denne debatten er det også viktig å involvere de myndighetene som har med de mer langsiktige beslutningene på området. De som kommer med forslagene til de nye forskriftene om restriksjonsområder. Og de som ber Avinor om restriksjonsområdene i enkeltsaker.

Jeg er kjent med at det heter seg at Norge i global sammenheng er et av landene som har det mest velfungerende regelverk på området som gir gode og forutsigbare rammevilkår for dronebransjen. Personlig må jeg likevel innrømme at jeg synes regelverket er noe forvirrende og uoversiktlig.

For å ta et eksempel: Politiloven § 7 gir politiet svært vide fullmakter og fanger opp sentrale deler av politiets såkalte generalfullmakt. Bestemmelsen gir hjemmel til å gripe inn både for å stanse en aktuell ordensforstyrrelse, og preventivt ved å hindre en slik krenkelse. I begge situasjoner må det vurderes om inngrepet er «nødvendig», som det heter i bestemmelsen. Politiet kan altså – med hjemmel i denne bestemmelsen – f.eks. etablere akutte restriksjonsområder ved ulykker, søk, redningsoppdrag, skogbranner osv. 

Likevel har Luftfartstilsynet fastsatt forskrift fra desember i fjor om opprettelse av åtte permanente restriksjonsområder ved Oslo, Akershus og Buskerud. Som det står i formålsbestemmelsen: «Formålet med forskriften er å opprette åtte permanente restriksjonsområder over Oslo-området som ansvarlig politimyndighet kan aktivere for å ivareta viktige samfunnsmessige interesser». 

Denne blankofullmakten kan – etter min mening – ikke være noe annet enn et ønske om å etablere områdene for sikkerhets skyld, i tilfelle de skal aktiveres uten at de alminnelige kravene for restriksjoner er oppfylt. Særlig bekymringsfullt er det at i høringsnotatet til forskriften ble det ikke ble vist til én begrunnelse for inngrepene, og heller ikke trukket frem erfaringsmessige problemer uten en slik forskrift. 

Det er luftfartsloven § 9-1a) som gir hjemmel for å kunne utarbeide slike forskrifter. I forarbeidene til denne bestemmelsen heter det: «Ved oppretting av restriksjonsområder må behovet for vern veies opp mot de ulempene området innebærer for de som bruker luftrommet. Nærmere bestemt må ikke området gjøres større vertikalt og horisontalt enn det som er påkrevd for å unngå sammenstøt mellom luftfartøyer eller andre luftfartsulykker, eller for å kunne ivareta viktige samfunnsinteresser. Videre må det ved opprettingen av restriksjonsområdene vurderes hva slags lufttrafikk det er nødvendig å holde utenfor området i den aktuelle situasjonen.» Dette var ikke gjort i høringsnotatet som ble sendt ut om forskriften. 

Området det her er snakk om har Norges største konsentrasjon av profesjonelle brukere av droner i media. Jeg legger merke til at det etter høringsrunden har kommet inn en setning i forskriftens § 3 om at: «All flygning i restriksjonsområdene når det er publisert som aktivert er forbudt, med mindre særskilt tillatelse er gitt av ansvarlig politimyndighet eller Luftfartstilsynet.» Det håper jeg i det minste betyr at forskriften åpner opp for dispensasjon fra droneforbudet i forbindelse med medienes bruk av droner i redaksjonell virksomhet. Slik er det jo åpnet opp for i forskrift om opprettelse av et permanent restriksjonsområde over sentrum av Oslo av oktober 2007. 

Men vi har også fremdeles enkeltsaker der det opprettes for store restriksjonsområder. Under Arendalsuka i fjor nevnte jeg to eksempler: Helikopterulykken på Turøy i 2016, der det gjaldt et forbud på 5,5 kilometer i 9 dager etter at redningsaksjonen var over. Og da et småfly styrtet nord for Halden samme år, var det i 1 døgn et droneforbud på 1 mil fra ulykkesstedet.

Men vi får jo bare nye saker å kunne vise til: I Janne Jemtland-saken sendte Innlandet Politidistrikt ut følgende pressemelding 15. januar i fjor: «Det er fly- og droneforbud i en radius på 5000 meter fra Ellevsætervegen 641 og i en flyhøyde på 2000 fot.

Forbudet gjelder fram til fredag 19.01 kl. 15.» Dvs i fire dager skulle det altså være totalforbud for dronebruk over et svært omfattende område. Den saken endte med at NRK etablerte en poolordning og distribuerte bilder til de andre redaksjonene. Slike poolordninger bør etter min mening benyttes mer. 

Og Innlandet Politidistrikt fortsatte i fjor å markere sin holdning til dronejournalistikken i tilknytning til Vinstra-drapet, der en 16 år gammel jente ble drept. 1. november i fjor sendte politiet her ut følgende twitter-melding: «Det er innført luftromsrestriksjoner for RPAS (eks droner) over åstedet for den tragiske hendelsen i går. Restriksjonene er 2500 m radius horisontalt og 2500 fot vertikalt fra åstedet.» Forbudet ble altså formulert slik at det ikke gjaldt andre luftfartøy, slik at hvis man hadde ønsket det eller hadde råd, så kunne mediene ha leid helikoptre og hengt f.eks. i 600 fot og fotografert rett over åstedet.

TWITTER MELDINGEN fra Politiet innlandet satt all trafikk i luften på bakken, men rammet dronetrafikken langt fra åstedet spesielt hardt. Mange stilte spørsmål om det virkelige var nødvendig med et totalt flyforbud 2.5 km fra åstedet

Mediene og presseorganisasjonene vil alltid være på vakt mot inngrep som kan hindre publisering av innhold som er av vesentlig samfunnsmessig betydning å gjøre kjent – og det har vi i økende grad også fått støtte for av domstolene. 

For pressen står ikke uten rettigheter på dette området. Både Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har understreket at jo større samfunnsinteresse det er knyttet til en sak, jo større behov er det for at forholdene legges til rette for at pressen gis mulighet til å fylle sin funksjon på tilfredsstillende måte. Disse generelle prinsippene gjelder så vel på bakken, under vann eller – i lufta. 

Både Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 sier at innskrenkninger i ytringsfriheten må være «nødvendig i et demokratisk samfunn». I denne vurderingen skal det foretas en interesseavveining av de motstridende hensyn i den konkrete saken. Det må altså foreligge et tvingende samfunnsmessig behov før pressen kan nektes å innhente informasjon i saker av allmenn interesse. 

Av denne grunnen er det vanskelig å forstå den statiske lovgivningen som i 2017 er vedtatt om såkalte skjermingsverdige objekter. Her listes det jo opp helt konkrete objekter, anlegg og områder som skal anses skjermingsverdige, uten at det vurderes konkret i det enkelte tilfellet. For å ta et selvlagd eksempel som i hvert fall jeg lurer på: Ved en forsvarsøvelse i statsministerens bolig kan det f.eks. være at opptak av øvelsen vil avsløre utrustningen av Forsvaret, og droneforbud vil være forståelig. Men ved budsjettforhandlinger i boligen, så kan man da ikke hindre dronejournalistikk om dette?

En annen interesseavveining på området som er viktig, er Justisdepartementets rundskriv fra 19. februar 1981, om at politiet må legge forholdene til rette for mediene. Selv om rundskrivet er gammelt, gjelder det fremdeles. Jeg har lyst å sitere ett av punktene i rundskrivet: «I forbindelse med ordens- og vakttjeneste ved aktuelle hendelser på offentlig sted bør journalister og fotografer fra presse, radio og TV – såfremt tjenstlige hensyn tillater det – gis anledning til å følge begivenheten så nært som mulig. Politiet bør i slike situasjoner søke å lette massemedias arbeidsvilkår. Det betyr bl.a. at selv om tjenstlige hensyn skal ivaretas først, må disse ikke strekkes lenger enn det som er nødvendig i den aktuelle situasjon. Forutsetningen for dette er imidlertid at massemedias representanter på sin side kan vise legitimasjon fra sin oppdragsgiver og følger politiets anvisninger.»

NJ`s forslag er at det bør utarbeidet nasjonale rutiner – liknende de Oslo politidistrikt har – for bruk av droner som redaksjonelt verktøy. Det må legges bedre til rette for at mediene skal ha like gode arbeidsforhold over hele landet i hendelser av allmenn interesse. Det er for store forskjeller her i landet. 

For det er helt klart at luftfartsreglene skal ivareta sikkerheten. De redaksjonelle avgjørelsene tilhører derimot redaktørenes domene. F.eks. heter det i Vær Varsom-plakaten punkt 4.6 at det skal vises særlig varsomhet ved omtale av ulykker og andre typer hendelser. Mens punkt 3.9 stiller krav om å vise hensyn i hele den journalistiske arbeidsprosessen. Det er ingen grunn til at mediene ikke skal være i stand til å praktisere selvjustisen på materialet fremskaffet ved fotografering fra luften, på samme måte som materiale innhentet på bakkenivå. Det vil si at hvordan bildene eller filmene som blir tatt med droner etterpå blir brukt, må reguleres andre steder enn i luftfartslovgivningen. F.eks. ærekrenkelser i skadeserstatningsloven, privatlivets fred i straffeloven eller retten til eget bilde i åndsverkloven. 

Når det gjelder den rettslige redaksjonelle grensen, så er den såkalte Bryllupsfotosaken her interessant. Den fikk sin endelige avgjørelse i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg i 2014. Det tok nærmere ti år før rettsprosessene i den saken var avsluttet, etter fotografering av en vielse av et artistpar – Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæter – på en holme i Oslofjorden i 2005. 

Det var Se og Hør som gjennomførte fotograferingen. Det ble ikke gjort med droner, men fra en båt med et kamera som hadde 400 millimeter telelinse, 250 meter fra en holme. Bladet ble dømt for krenkelse av privatlivets fred både i tingretten og lagmannsretten, men ble frifunnet av Høyesterett i 2008. Avgjørelsene ble innklaget til EMD, som altså brukte nærmere seks år på å uttale at det ikke var noe å innvende mot Høyesteretts frifinnelse.

Om bruk av telelinse, som er det interessante i vår sammenheng, uttalte Høyesteretts flertall at fotografen tok hensyn ved å ikke gå for nær innpå seremonien. Det å ta bilder fra avstand, kan altså være en mindre krenkelse av privatlivets fred enn lengre unna. 

Samtidig er det viktig å erkjenne at både selve bruken av droner og publisering av materiale fra droner gir mediene nye utfordringer, blant annet fordi bilder og film kan tas uten at man vet hvem fotografen er. Til nå er dronejournalistikk ikke blitt behandlet i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Men slike saker vil trolig komme. Jeg vil anta at særlig to punkter da vil kunne være av stor interesse i slike saker: punkt 3.10 om bruk av skjult kamera og punkt 4.3 om respekt for menneskers privatliv. 

Avslutningsvis vil jeg minne om at den etiske grenselinjen ikke trekkes ved hva slags utstyr eller verktøy som brukes, men hva det brukes til. Vær Varsom-plakaten må derfor vurderes på samme måte som dersom en journalist f.eks. trenger seg innenfor privatlivets grenser med et håndholdt kamera. Her vil med andre ord de alminnelige presseetiske prinsippene gjelde.