De viktigste i drone-Norge: Petter Muren – Det sto i lærebøkene at det var umulig, så mange syntes jeg kastet bort tiden. Men jeg klarte det jo til slutt

Man kan kanskje si at Petter Murens droneeventyr begynte i Toulouse. På torvet i den sjarmerende byen ved elven Garonne, som er et senter for høyteknologi i Frankrike. Det var der han tok avgjørelsen om å satse for fullt på mikrodroner. Man kan kanskje også si at det begynte da han mislyktes med å bli jagerpilot, og heller satset på en bred og omfattende utdanning som ble avgjørende for hans fremtidige suksess.

Men sannheten er nok at det begynte lenge før. Han var lidenskapelig opptatt av modellfly allerede som barn, og begynte å konstruere sine egne fjernstyrte fly i 13-årsalderen. Det første med strikkmotor bygde han før han var begynt på skolen.

– Da jeg var ferdig på videregående hadde jeg gjort ganske mye avansert rundt modellfly, men det var ikke noe realistisk mulighet til å gjøre det til en karriere. Så førstevalget var å bli jagerflypilot, forteller Muren.

Han var på opptaksprøver på Rygge flystasjon sammen med bestekompisen, Dag Henning Paulsen, som han hadde fløyet modellfly med i mange år.

Paulsen ble jagerflyver. Det gjorde ikke Muren. Synet satte en stopper for drømmen hans.

– Det var tøft, men synet kunne jeg ikke gjøre så mye med. Og jeg hadde jo andre interesser også, konstaterer han.

Bred ekspertise

Etter et år i Kystartilleriet begynte Muren på skipslinjen på daværende NTH. Her spesialiserte han seg i litt av alt.

– Det var mange hydrodynamiske fag, mye styrkeberegning, maskintegning, elektronikk og ganske tunge dataprogrammeringsfag. Det var veldig spennende, og jeg følte at jeg fikk muligheten til å få grunnleggende kunnskap innen veldig mange retninger.

Det skulle vise seg å bli gull verdt.

– Den tverrfaglige interessen min var det som til slutt ga meg muligheten til å styre utviklingen med Black Hornet-dronen. Det ga meg forutsetninger til å ta de rette valgene og gjøre de rette prioriteringene. De beslutningene jeg tok som 19-20-åring om å få forståelse for så mange fagfelt som mulig, har vist seg å være utrolig nyttig, sier han.

Foto: Anders Martinsen

Verdensledende

Muren var innom flere jobber etter studiene, før han tok et nytt viktig valg på begynnelsen av 90-tallet. Han søkte jobb som softwareutvikler i Tandberg Telecom, som utviklet videotelefoner. Her fikk han etter hvert ansvaret for mekanikkavdelingen.

– Det var et veldig bra team i Tandberg, kanskje Norges beste utviklingsteam i en periode, og vi greide å oppnå det som var målet vårt, nemlig å bli verdensledende på videotelefoni. Det var veldig spennende å være med på å utvikle en nærmest ny industri fra bunnen av, sier han.

Etter suksessen begynte Muren og de andre utviklerne å avansere i selskapet. Og det var ikke nødvendigvis bare positivt.

– Mange av de jeg hadde jobbet sammen med da vi utviklet de de første telefonene, ble sjefer for sine team. Etter hvert brukte vi mesteparten av tiden på å organisere og flytte papir, og hadde ikke tid til å utvikle lenger. Jeg savnet å tegne og bygge ting selv, forteller Muren.

Foto: Anders Martinsen

Lykkes med drømmen

Parallelt med jobben i Tandberg hadde han plukket opp interessen for modellfly og helikoptre. En stor og viktig personlig ambisjon var å utvikle passivt stabile helikoptre som kunne fly innendørs.

– Det sto i lærebøkene at det var umulig, så mange syntes jeg kastet bort tiden. Men jeg klarte det jo til slutt, sier han.

Da var året 2001.

Muren sammenligner følelsen med en idrettsutøvers opplevelse av sitt første OL-gull. Etter flere tiår med forsøk og hundrevis av systemer som hadde smelt inn i veggene, fant han en stabil rotorløsning. Det åpnet en ny verden for Muren.

I 2004 fikk han kontakt med et leketøyselskap i Kina, og begynte et samarbeid som resulterte i helikoptret Blade Runner. Det ble lansert i juli 2006 og blant annet vist frem av David Letterman på amerikansk tv. Totalt ble det solgt rundt tre millioner enheter.

Den amerikanske etaten DARPA, som hadde ansvar for å utvikle ny teknologi for militæret i USA, tok også kontakt. Den endte med at Muren fikk jobb som konsulent for utvikling av nanodroner til det amerikanske forsvaret.

– På det tidspunktet hadde jeg tre jobber. På dagtid var jeg sjef for mekanikk- og designavdelingen i Tandberg, og så var jeg konsulent for utvikling av nanodroner for det amerikanske forsvaret på kvelden. I ferier var jeg i Asia og fulgte opp leketøysproduksjonen, forteller Muren.

Han sørget for å få patent på produktene han hadde utviklet, og tjente gode penger på systemene sine.

– De tenkte jeg å bruke på noe spennende, sier han.

Starten på Prox

Og da er vi endelig i Toulouse. Den sjarmerende byen ved elva Garonne. Året er 2007.

Her deltok Muren i en konkurranse for mikro-UAV-er sammen med nevnte Dag Henning Paulsen. En konkurranse de endte opp med å vinne.

– Den siste dagen hadde vi middag på en fin uteplass midt i Toulouse sentrum. Det var da jeg fant ut at vi burde starte et selskap og gjøre dette på ordentlig. Vi satt på teknologi som ikke mange hadde, og jeg hadde bygd de minste helikoptrene i verden. Kollegaene mine i Tandberg satt på den kompetansen man trengte for å kunne overføre lyd og bilder på den mest effektive måten Dag Henning hadde kontakter mot Forsvaret og det vi kunne tenke oss som kunder, forteller Muren.

Han rettet følgende spørsmål til sin gode venn, over middagen i sør-Frankrike: «Hvis jeg hopper av Tandberg, og bruker pengene jeg har tjent på et nytt selskap – er du med?»

– Han svarte ja, men han trodde jo ikke det kom til å bli noe av, sier Muren.

Men Muren mente alvor, og begynte umiddelbart prosessen med å slutte i Tandberg. Og siden han hadde tenkt å ta med seg flere gode folk, måtte prosessen gjøres etterrettelig.

– Vi sa fra i god tid, fikk tidlig planlagt hvem som skulle overta avdelingene våre, og skiltes som venner, forteller han.

Foto: Anders Martinsen

Verdens minste UAV

Muren la fem millioner kroner av egne penger inn i prosjektet, og dermed var Prox Dynamics etablert. Første arbeidsdag: 1. april 2008. Det startet med betydelig medieomtale, og lista ble lagt høyt.

– Hva håpet du å få til da du gikk i gang?

– Akkurat det vi fikk til. Den første uka bygde vi en modell av det systemet vi så for oss at vi skulle utvikle. På det tidspunktet fantes ikke elektronikken og sensorene som skulle til, men vi trodde at i løpet av de 2-3 årene vi trengte for å utvikle systemet, så ville alt være tilgjengelig. Vi traff hundre prosent på det, forteller Muren

I 2012 leverte Prox den første Black Hornet-dronen – verdens minste UAV, med en vekt på 18,5 gram. I løpet av noen år skulle de selge tusenvis av disse dronene til forsvarsmarkedet, politi og statlige sikkerhetsorganisasjoner.

– Vi hadde som mål å bli verdensledende på nanodroner til profesjonelt bruk, og å omsette for en milliard kroner. Jeg tror ikke vi har gått over en milliard, men vi har vært tett på. Og produktet har blitt akkurat det vi så for oss, sier han.

Redder liv

Foto: Anders Martinsen

Suksessfaktorene var et godt og utfyllende team og knallhard jobbing – dag og nattg.

– Har du klart å kjenne på de forskjellige seirene du har hatt underveis?

– Ja, men ikke så lenge av gangen. Vi tok med oss en tradisjon fra Tandberg: Hvis det var noe som skulle feires, så var det champagnebrus og skolebrød. Den tradisjonen holdt vi ved like, uansett om det var store kontrakter eller teknologiske gjennombrudd. Vi samlet teamet og kunne suge på karamellen i noen timer. Så var det videre.

– Hva tenker du om at dronene du utviklet brukes i krig og strid?

– Det er jo et dilemma at man ønsker å bidra til en bedre verden, og så lager man et system som etter hvert brukes nesten utelukkende av det militære. Men jeg hadde en ganske spesiell opplevelse i 2011, som satte ting i perspektiv for meg, forteller han.

Under en øvelse med det britiske forsvaret fikk han et konkret innblikk i hvordan dronene ville bli brukt, og det viste seg at det var et verktøy for å beskytte uskyldige liv, vel så mye som for å ødelegge fienden.

– Vi hadde ikke tenkt på at utstyret kunne brukes sånn, så det gjorde inntrykk at det vi hadde utviklet også kunne bidra til å redde liv. Jeg blir faktisk rørt av det, selv når jeg forteller om det nå, sier Muren.

Prox Dynamics ble etter hvert et attraktivt selskap for amerikanske FLIR Systems, leverandører av blant annet termiske kameraer. I 2016 la de 130 millioner dollar på bordet – tilsvarende 1,1 milliard norske kroner.

Til inspirasjon

Muren og hans partnere solgte selskapet, men produksjonen forble i Norge. Og nye versjoner av Black Hornet ble utviklet.

Muren ble værende i selskapet, dels som utviklingssjef og dels som teknisk sjef. Deretter gikk han over i en mentorrolle, og ble en sparringspartner for ledelsen. Den samme rollen har han fortsatt på timebasis.

I dag synes Muren det er «litt uvirkelig» at det har gått som det har gått. Samtidig håper han å ha vært til inspirasjon for andre norske gründere.

– Man må ha tro på seg selv for å lykkes, og det er lettere å gjøre det hvis man vet at det er mulig. Du trenger ikke å være fra et hitech-miljø i USA for å få til noe stort. Det er flinke nok folk i Norge også. Men så må man ikke glemme at det ligger mye jobb bak. Fryktelig mye jobb, sier han.