De viktigste i drone-Norge: Morten Raustein– Det var motstand mot droner over hele fjøla, både internt og eksternt

Kanskje var det en breial og storkjeftet trønder dronebransjen trengte i sin spede begynnelse. En som ikke var redd for motstand. En som ikke godtok et argument uten begrunnelse. En som sa kanskje, der andre ville sagt nei.

Det var det  dronebransjen fikk i Morten Raustein. Den første som begynte å jobbe med ubemannet luftfart i Luftfartstilsynet.

– Droner ble jo sett på som livsfarlige uhumskheter, og luftfarten er som kjent ekstremt konservativ. Vi kan ikke stikke under stol at det var mye motstand. Noe var berettiget, og noe var bakstreversk, sier han.

– Mostand, sier du. Fra hvem?

– Luftfartstilsynet, Avinor, politikere, politi… Det var motstand mot droner over hele fjøla, både internt og eksternt, forteller Raustein.

Nybrottsarbeid

Raustein er utdannet trafikkflyger og har bred militær bakgrunn. Tidlig på 2000-tallet ble han involvert i et prosjekt for å anskaffe taktiske UAV-er til Forsvaret. Prosjektet ble etter hvert lagt på is, men Raustein var rundt i Europa og kikket på en rekke taktiske UAV-systemer.

Denne erfaringen lå delvis til grunn da han i 2009 søkte på en stilling som innebar å håndtere UAV-virksomhet i Luftfartstilsynet.

– Utlysningsteksten var til forveksling lik CV-en min. Jeg begynte fra scratch på sivile droner, men jeg hadde jo med meg noen erfaringer fra det vi hadde holdt på med i Forsvaret noen år tidligere, hvor UAV-er var i ferd med å bli et verktøy for styrkene våre. Vi hadde fremdeles folk i Kosovo på den tida, og de hadde god nytte av droneoperasjoner og -data som ble levert av tyskere, kanadiere og franskmenn. Det var spennende å begynne å jobbe med droner fordi det var nybrottsarbeid. Det handlet om å etablere nye systemer og nye prosedyrer, forteller han.

Raustein synes det er aller morsomst å fly selv. Foto: Privat

Raustein ble ansatt som flyoperativ inspektør, og satt i allmennflyseksjonen med Thomas Hytten som seksjonssjef.

– Thomas var en visjonær sjef, og vi fikk gjort ganske mye, men som sagt: Når man skal prøve å introdusere en ny kapasitet, så møter man mye motstand. I NLF (Norges Luftsportforbund), for eksempel, ble droner av enkelte sett på som en konkurrent til modellfly. Det fantes knapt registrerte hendelser mellom modellfly og bemannet luftfart, så vi fikk jo spørsmålet om hvorfor i all verden vi skulle regulere en aktivitet som egentlig ikke var farlig. Men vi så jo at skadepotensialet var enormt hvis dette ikke ble regulert. Og med utsiktene til utvikling som en følge av ny teknologi, så prøvde vi å få en pragmatisk tilnærming til problemstillingen, forteller Raustein.

– Intensjonene var at droner både skulle overlappe med modellfly i den ene enden av spektret, og med bemannet luftfart i den andre enden. Og så hadde jeg en filosofi som jeg tok meg fra Forsvaret. Jeg opplevde at sikkerhetsoffiserer der ofte var «nei-folk», så jeg bestemte meg for at jeg skulle si «ja». «Det skal vi få til, men det er ikke sikkert det blir nøyaktig sånn som du har tenkt deg», forteller han.

Norske idioter?

Tidligere seksjonssjef for ubemannet luftfart i tilsynet, Bente Heggedal Løvold, sier Raustein var en fremsynt mann som tidlig skjønte droners funksjon og potensial. Raustein konstaterer at Norge, med mye luftrom og spredt bebyggelse, hadde alle muligheter til å utforske dronefaget. Luftfartstilsynet var blant annet tidlig ute med å gi tillatelse til operasjoner utenfor synsvidde. Det vakte oppsikt i det europeiske byrået for flysikkerhet, EASA.

– Enkelte der lurte på hva slags idioter vi var i Norge som tillot noe sånt. Men de fleste skjønte etter hvert at det var liv laga, og det var ikke noe vi gjorde på lykke og fromme. Det ble jo gjort risikoanalyser og utført på en trygg og ordentlig måte, forteller han.

Foto: Privat

En annen ting som var sett på som utenkelig på denne tiden, var droneoperasjoner i kontrollert luftrom.

– Det fleste så på det som uaktuelt, og det var vi helt uenig i. Vi sa tvert imot at det var den sikreste plassen å fly droner. Alle må være kontakt med lufttrafikktjenesten, og ingen får lov til å gjøre noe som ikke er klarert. I ukontrollert luftrom, derimot, er det jo fritt frem. Se, og bli sett. Og droner ser ikke så mye. Dessuten er de små, og vanskelig å detektere fra et bemannet luftfartøy. Så vi så på droner i kontrollert luftrom som positivt, men også her møtte vi veldig mye motstand.

Under en øvelse med ulike luftbårne sensorer på Ørland flystasjon, fikk Raustein og sjefsflygelederen praktisert noen sine ideer. Det ga gode tilbakemeldinger både fra lufttrafikktjenesten og operatørene.

– Da fikk vi omsider aksept for at det faktisk kunne være mulig å gjennomføre dette, sier han.

– Hvordan håndterte du motstanden du fikk underveis?

– Det er en kamp og en strid, og med en breial trønder som ikke er redd for å diskutere med engasjement og innlevelse – og ikke aksepterer et svar uten at det er veldig godt begrunnet, hendte det ofte at folk ble svar skyldig. Poenget mitt var at vi ikke kunne tilnærme oss en ny aktør med bare å si nei til deres ønsker. Vi måtte kunne argumentere og gi gode begrunnelser for hvorfor noe ikke var lov. Hvis noen hadde gjort et godt stykke arbeid og gode risikoanalyser, så kunne vi ikke nekte dem å fly bare fordi vi er imot forandring. Jeg terget på meg veldig mange, men hvis vi ikke hadde vært åpne i denne prosessen, ville vi aldri kommet videre, sier han.

Morten Raustein er en av få som er utnevnt til å bli æresmedlem av UAS Norway. Her under tildelingen i 2018 som ble gjort av tidligere leder i UAS Norway, Gunnar Rokseth. Foto: UAS Norway

Angrer ikke

Frem til 2016 var det ingen dronelovverk på plass, annet enn retningslinjer i form av en AIC.

– Det var ikke juridisk, og det var det flere som utfordret oss på. Vi hadde god dialog med de seriøse operatørene, blant annet var NORCE et lokomotiv som gjennom sine vurderinger og analyser la grunnlaget for mye av det som vi kunne tillate senere, forteller han.

Raustein var sentral i arbeidet med det første norske droneregelverket, og han jobbet også med å harmonere dette med resten av Europa, blant annet gjennom arbeidsgruppa JARUS.

– Vi lagde et utkast til en norsk forskrift relativt tidlig, men la den på is fordi den ikke var helt moden ennå. Og i 2015 hadde vi en forskrift klar, som vi leverte juridisk avdeling. Det siste som ble gjort der var at vi etter mitt syn mistet den faglige røde tråden gjennom forskriften. Ting ble motstridende, og hang ikke på greip – for eksempel at Forsvaret ikke kunne bestemme selv om de tillot droner på sitt område. Men det et 80, kanskje 90 prosent godt produkt. Forskriften var mye bedre enn ingenting, og det var på tide at den kom, sier Raustein, som i dag er leder for flyplassdrift ved Ørland flystasjon.

Morten Raustein har alltid vært glad i å fly. Akroflyvning er en av hans lidenskaper. Foto: Privat

Han synes selv det er artigere å fly selv, enn å styre ubemannede farkoster fra bakken. Han har lenge drevet med aerobatikk, og har aldri fyrt opp en egen drone. Likevel ble han sentral for at forholdene ble langt til rette for bransjen de første årene.

– Hva tenker du i dag om årene i tilsynet? Er det noe du angrer på, eller burde gjort annerledes?

– Nei, jeg står inne for 99,9% av det. Med den kunnskapen og forutsetningene vi hadde, så kunne vi ikke håndtert det noe særlig annerledes. Skulle vi ha gjort alt på en politisk eller diplomatisk måte, så hadde vi ikke kommet dit vi er i dag.